Respons til Rødts landsmøte sin uttalelse om arbeidsinnvandring.

bilde av banner med teksten "streik til vi vinner"

Dette er en komentar skrevet av to av motmakts medlemmer og representerer ikke nødvendigvis synet til hele organisasjonen.

Det går mot et veivalg i kampen mot EØS i Norge. Vi har sett med bekymring på at rasismen bak Brexit-bevegelsen ignoreres og at flere sentrale pådrivere for norsk utmeldelse av EØS har brukt splittende og populistisk retorikk. Noen har vært svært tydelige i velferdsnasjonalismen sin, andre har vært mer frustrerende vage, og ser ut til å ha villet blidgjøre både velferdsnasjonalister og de med en sterkere solidarisk ryggrad. Det er med skuffelse vi ser at Rødt har gått fra å være vage til å ha tatt et stort skritt ut i den nasjonalistiske blindveien en del andre EØS-motstandere allerede befinner seg i.

I den siste uttalelsen om arbeidsinnvandring vedtatt på Rødts landsmøte i 2017 kan man lese at Rødt mener Norge bør påberope seg retten i EØS-avtalen til å midlertidig begrense arbeidsinnvandring med et krav om arbeidsforhold og lønn etter norske tariffavtaler som betingelse for oppholdstillatelse. I ettertid har vi fått høre at det de faktisk snakker om i vedtaket sitt er arbeidstillatelse, og ikke oppholdstillatelse, men spørsmålene vi sitter igjen med er noenlunde de samme. Hvorfor skal vi gå rundt å tro at vi som ønsker et organisert arbeidsliv har noe som helst å tjene på å gi mer makt over den ansatte til arbeidskjøperen? Hva vil et vedtak som dette ha å si for den forhandlingsposisjonen den enkelte arbeider finner seg i på jobben sin? Hvordan skal dette vedtaket håndheves fra statens side når arbeidstilsynet så langt har vist seg ute av stand til å håndheve det eksisterende regelverket på en tilfredsstillende måte?

Vi ønsker oss mange av de samme tingene som Rødt argumenterer for at vil være gevinsten om disse vedtakene gjennomføres, men når vi ser på hvordan Rødt tror vi skal komme dit kan vi ikke lenger si oss enige. Fraværet av arbeidsinnvandrere vil ikke hindre EU-direktiver og EØS i å trumfe våre egne lover og bestemmelser. I beste fall vil disse forslagene bli gjennomført som del av en koalisjonsregjering hvor den radikale delen av venstresiden representerer et mindretall. Heller enn å da bruke tid og energi på å håpe på at situasjonen skal bedre seg dersom vi kaster våre medarbeidere fra utenfor Norden under bussen mener vi at det eneste som kan sikre gode forhold for arbeidere er at makten til arbeidernes organisasjoner økes. Dersom vi skal lykkes må fagbevegelsen gå fra å være en medlemskapsorganisasjon og en forsikringskasse til å være en aktivistorganisasjon og en kamporganisasjon. Med tilstrekkelig makt og styrke er fagforeningene og lokal aktivitet fra klubbene på arbeidsplassene den beste garantien mot den nyliberale ødeleggelsen av det Rødt kaller “den norske modellen”. Uten denne styrken vil det ikke hjelpe om man trekker Norge ut av EØS-samarbeidet, det eneste man vil oppnå er å gi mer makt og nye våpen til en stat og en kapitalisme man ikke har noen felles interesser med. Rødt har valgt en enkel, feig og feilslått strategi i møte med EØS. Legalistiske fagforeningspamper kan puste lettet ut.

Av Truls og Adrien.