Den sosiale revolusjonen i Rojava

I den kurdiskdominerte Rojava-regionen i nord-syria har siden 2011 en stor del av administrasjonen av samfunnet blitt overtatt av direktedemokratiske innbyggerråd.

Siden opprøret mot Assad-regimet i Syria startet i 2011 har landet sklidd inn i en sekterisk borgerkrig som har krevd titusener av liv og sendt millioner på flukt. Med krigen som bakteppe tok det PKK-affilierte Demokratiske partiet (PYD) og Den demokratiske bevegelsen (TEVDEM) gjennom militsene Folkets selvforsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes selvforvarsenheter (YPJ) høsten 2011 kontroll over den kurdiskdominerte Rojava-regionen i nord-syria og utviste alle representanter for det forhatte Assad-regimet. I regimets sted har det blitt etablert direktedemokratiske rådsinstitusjoner med folkelig deltagelse både i nabolag og på arbeidsplasser, det militære forsvaret av regionen er overtatt av folkelige militser (YPG/YPJ) og kvinner er gjennom selvorganisering (blant annet i kvinnemilitsen YPJ) blitt sikret en større plass i styring og administrasjon. Antropologen og anarkisten David Graeber beskriver det som er skjedd i regionen i løpet av de fire siste årene som et «bemerkelsesverdig eksperiment i demokrati» og drar paraleller mellom Rojava og anarkistene under den spanske revolusjonen og borgerkrigen mellom 1936 og 1939i .

PKK, Abdullah Öcalan og frihetlig kommunalisme
Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) har i mer enn 30 år kjempet for kurdisk autonomi, og har sterk innflytelse på den revolusjonære bevegelsen i Rojava. Frem til begynnelsen av 2000-tallet sverget PKK til et mer eller mindre klassisk marxist-leninistisk program, hvor nasjonal frigjøring gjennom overtakelse av statsmakten og opprettelsen av en kurdisk stat stod sentralt. PKK drev i denne perioden gerilljakrigføring mot den tyrkiske staten gjennom bl. a. væpnede angrep på representanter for det tyrkiske statsapparatet. Krigsføringen i denne perioden bidro til at PKK havnet på flere lands og organisasjoners terrorlister, deriblant EUs og USAs.

I 1999 ble PKKs leder Abdullah Öcelan kidnappet i Kenya og ført til Tyrkia av CIA og tyrkiske myndigheter. Han ble opprinnelig dømt til døden, men dommen ble omgjort til livstid i fengsel, og han sitter i dag fengslet i Tyrkia. I fengselet begynte Öcelan å studere ideene til den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921-2006), noe som resulterte i en omlegging av PKKs mål, strategier og taktikkii. Av markante endringer i organisasjonens program er at den er gått bort i fra målet om å opprette en kurdisk nasjonalstat, og i stedet søker å etablere det Öcalan kaller demokratisk konføderalismeiii.

Demokratisk konføderalisme er sterkt inspirert av Murray Bookchins frihetlige kommunalisme. Frihetlig kommunalisme kan beskrives som en frihetlig sosialistisk tendens som fokuserer på å opprette direktedemokratiske innbyggerråd på lokalt nivå som deretter organiserer seg føderativt på flere geografiske nivåer (for eks. nabolag, distrikt, by, land). Slik kan en bygge et direktedemokratisk alternativ til den statsmakten. Til forskjell fra mange andre frihetlig sosialistiske tendenser som fokuserer på klassekamp og bygging av klassemakt på arbeidsplassene (anarko-syndikalisme, rådskommunisme), argumenterer kommunalismen for at det primært bør organiseres geografisk baserte innbyggerråd iom. at dette er institusjoner som i motsetning til fagforeninger og arbeiderråd potensielt kan organisere hele befolkningen. Slik kan man bygge en motmakt til den kapitalistiske staten som på sikt kan utfordre dennes eksistensberettigelse, og samtidig legge grunnlaget for en post-statlig samfunnsadministrasjon.

Både innbyggerråd og parlament
I likhet med PKK har PYD i Rojava et uttalt mål om å etablere et samfunn styrt etter prinsippene i den demokratiske konføderalismen. PYD har som sagt vært sentrale i å organisere direktedemokratiske nabolagsråd, men har samtidig vært med på opprettelsen av et parlament i Rojava hvor representanter fra nettopp PYD besitter en stor del av setene. David Graeber peker på at PYD slik har skapt en tilsynelatende motsetningsfull maktsituasjon hvor partiet kontrollerer både staten og dens motmakt. I følge Graeber ligger dog den reelle makten hos sistnevnte, da denne kontrollerer militsene og sikkerhetsstyrkene, mens parlamentet og staten primært er skapt for å tilfredstille det internasjonale samfunnetiv.

Selvforsvarsmilitsene YPG/YPJ og krigen mot den Islamske staten
Rojava var i løpet av de første årene av borgerkrigen utenfor kampens hete, og regionen opplevde sammenlignet med mange andre områder i landet få krigshandlinger. Dette endret seg med den Islamske Statens (IS) fremrykking gjennom Irak og videre inn i Syria i 2014. Hundrevis av landsbyer og flere større byer i Rojava ble okkupert eller beleiret av IS, deriblant byen Kobane som var under beleiring fra september 2014 og frem til IS ble slått tilbake i januarv. Kampene om Kobane fikk mye oppmerksomhet i vestlig media, men dessverre ble den sosiale revolusjonen i liten grad rapportert.

Militærstyrkene som slåss mot IS består primært av militser knyttet til ulike politiske og til dels etniske grupperinger. Den største av disse er militsen tilknyttet PYD. Denne kaller seg Folkets selvforsvarsenheter (YPG) og omtaler seg selv om en demokratisk folkemilits. I motsetning til i militærorganisasjoner flest velges offiserene i YPG demokratisk av soldatenevi, og omlag en tredjedel av krigerne er kvinner. Disse er organisert seperatistisk i en egen brigade som går under navnet Kvinnenes selvforsvarsenheter (YPJ), hvor samtlige kommandanter så vel som menige er kvinner og kjemper på lik linje med menn.

En feministisk revolusjon
Ved siden av krigen mot IS generelt, er andelen kvinner i militsene det som ser ut til å være av mest interesse for vestlige medier, og det finnes et stort tall sensasjonalistiske reportasjer som – ikke alltid på gode måtervii - fokuserer på det uventede i at kvinner i midtøsten på likefot med menn kan være protagonister i krigshandlinger. Men det feministiske aspektet ved revolusjonen er ikke begrenset til kvinnelig deltagelse i militsene: ved valg til de ulike administrasjonsinstitusjonene i regionen velges det alltid én kvinne og én mann til hvert verv og kvinner er garantert minst 40 % representasjon i alle demokratiske organer. Kommunalisten Janet Biehl hevder at «kvinner er for denne revolusjonen hva proletariatet var for marxist-leninistiske revolusjoner i forrige århundredeviii».

Et levedyktig alternativ?
Vil TEVDEM og PYD lykkes i å skape et levedyktig alternativ til den kapitalistiske nasjonalstaten? Den revolusjonære bevegelsen i Rojava har vunnet mange seire, men veien videre er fremdeles usikker. Selv om den høyst reelle militære trusselen fra IS er den desidert største utfordringen for det revolusjonære prosjektet, finnes det også flere andre skjær i sjøen. Et av disse er Tyrkias styresmakter, som pga. PKKs innflytelse i Rojava er meget fiendtlig innstilt til autonomi for Rojava, og som i praksis motarbeider det demokratiske eksperimentet gjennom en handelsblokade, stengte grenseoverganger og (i følge enkelte rapporter) uoffisiell praktisk støtte til ISix. Forhåpentligvis vil den folkelige makten uttrykt gjennom de direktedemokratiske innbyggerrådene seire over både den høyreekstreme Islamske staten og det autoritære regimet i Tyrkia.

i http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/oct/08/why-world-ignoring-revolutionary-kurds-syria-isis
ii http://new-compass.net/articles/bookchin-%C3%B6calan-and-dialectics-democracy
iii http://new-compass.net/articles/revolution-rojava
iv https://zcomm.org/znetarticle/no-this-is-a-genuine-revolution/
v http://roarmag.org/2015/01/kobani-liberated-ypg-is/
vi http://www.ekurd.net/mismas/articles/misc2012/8/syriakurd578.htm
vii http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/mar/10/rima-karaki-arab-tv-puts-male-guest-in-his-place?CMP=share_btn_tw
viii http://roarmag.org/2014/12/janet-biehl-report-rojava/
ix http://roarmag.org/2014/12/isis-attacks-kobane-from-turkey/