Kampen mot EØS må være en kamp mot arbeidskjøperne

Bilde fra markeringen mot endringene i arbeidsmiljøloven. Banners med teksten frihet gis ikke fra oven, forsvar arbeidsmiljøloven

Denne teksten er skrevet av to Motmaktmedlemmer. Motmakt har ingen ledelse som snakker på vegne medlemmene og meningene i denne teksten er ikke nødvendigvis representative for synet til hele organisasjonen. Vi oppmuntrer til åpen diskusjon om politiske uenigheter både innad og utad. Teksten er skrevet av Truls og Adrien

Bevegelsen mot EØS har de siste årene vokst seg sterkere og sterkere, men hvilken form denne motstanden skal ta videre er på ingen måte sikker. Tradisjonelt var sosialdemokratiet en offensiv strategi som gikk ut på at jevn fordeling og felles velstand, i tillegg til å være et gode i seg selv, var en plattform for videre solidaritet og frigjøringskamp. I dag har mange av de som ivrigst forsvarer sosialdemokratiet glemt dette. Internasjonalisme, solidaritet og en inkluderende arbeiderbevegelse må ofres for å forsvare opparbeidet velstand og velferd. Redaktøren for LO-aktuelt har kalt Trumps seier en seier for arbeiderbevegelsen, og Nei til EU har lenket til sidene til UKIP og Breitbart, som om drittsekker som sprer hatretorikk er en legitim politisk aktør. Med jevne mellomrom omtales «identitetspolitikk» eller «politisk korrekthet» hvor man skal bry seg om disse tingene som noe som er i konflikt med «vanlige arbeidere». Åpenbart er arbeiderklassen fortsatt kun bestående av hvite statsborgere i manges øyne. Dette betyr heldigvis ikke at formen bevegelsen mot EØS vil ta er hugget i stein. Vi kan fortsatt velge å føre denne kampen på en måte der vi er inkluderende, internasjonalistiske og kommer sterkere ut på den andre siden.

Mot EU.
Den historiske kampen mot medlemskap i EU som har vært ført i Norge, og som kulminerte med folkeavstemningen i 1994, er en viktig politisk seier og et kulturelt referansepunkt for den politiske venstresiden. Den påfølgende EØS-avtalen fungerer som en snikinnmelding i en organisasjon som innbyggerne i landet har stemt mot ved to anledninger, og er i utgangspunktet fullstendig udemokratisk. Den situasjonen vi befinner oss i, hvor vi er underlagt vedtak og rettsinstanser fra EU, gjør den politiske prosessen mindre oversiktlig og vanskeligere å påvirke for alle som bor i Norge. Det at man kan vinne en kamp om arbeiderrettigheter på gata, i retten og i bystyret, for så å tape på målstreken som en følge av en avgjørelse tatt i en EU-domstol demonstrerer dette i klartekst. Det at arbeidsgiverne ikke lenger må skjule sine angrep på sine ansatte, men heller kan referere til en overnasjonal struktur arbeiderne ikke kan påvirke direkte, svekker klassekampen og gir dårligere innsyn i hva slags interesser som ligger bak den fastlåste høyrepolitikken i Norge.

Fri flyt og døde flyktninger
Som respons på press mot EU fra flere medlemsland, og nå Storbritannias “brexit”, er det mange i det politiske sentrum som har prøvd å male EU som en sivilisert, tolerant og kosmopolitisk motsats til rasistiske, nasjonalistiske bevegelser i Europa. Dette argumentet stemmer ikke på noen måte med virkeligheten. Der EUs tilhengerne ser stjerner på et hav av blått, ser vi bare druknede flyktninger. Sett i sammenheng med flyktningavtalen med Tyrkia og Dublin II-avtalen ser de liberale EU-tilhengernes «verdier» bare ut som en dårlig vits. Forskjellen mellom EU og nasjonalstaten ligger for oss kun i hvilke landegrenser de forskjellige sidene ønsker at folk skal dø rundt i håpet om å krysse.

Vår motstand mot EU bygger i utgangspunktet på mange av de samme argumentene som vår motstand mot nasjonalstaten i sin helhet. EU som system og nasjonalstaten som system er begge påtvungne enheter som gir oss en smule av demokrati der vi ønsker og fortjener hele bakeriet. EU og EØS har det til felles at de baserer hele sin eksistens på det å opprette et konstruert fellesskap basert på geografisk beliggenhet. De som er på vår side av en tilfeldig strek tilhører vårt fellesskap og har derfor rett til helsetjenester, til skolegang og til ikke å bli deportert i løpet av natten. Vi har dermed ingen ønske om å argumentere for at man ikke skal jobbe mot EU og EØS.

Mot Stat og kapital.
Større og større deler av anti-EØS-bevegelsen legger vekt på arbeidsinnvandringen som en trussel mot «tradisjonelle norske arbeidsforhold». Det er ingen tvil om at norske arbeidsforhold er under press. Hvis man ser på det helt abstrakt kan man kanskje forestille seg at man ved å begrense tilgangen på utenlandsk arbeidskraft kraftig vil kunne gjøre det lettere å opprettholde norske vilkår. Men sammenhengen mellom økt arbeidsinnvandring og lønnsnedgang er svak. I de årene Norge har hatt mest arbeidsinnvandring har reallønna steget og arbeidsledigheten har vært lav. Det første året med reallønnsnedgang har vært 2016 – et år hvor arbeidsinnvandringen gikk ned. I den virkelige verden finnes det heller ingen versjon av kapitalismen der arbeidere ikke er satt i konkurranse med hverandre. Det skjer gjennom en rekke mekanismer som kapitalflukt og outsourcing, krig og innvandring av flyktninger, og selvsagt arbeidsinnvandring. Et brudd med EØS og en strengere kontroll av grensa kan sikkert minke strømmen en del, men det vil ramme de svakeste blant arbeiderne og er uansett ikke der problemet ligger. EØS svekker norske arbeidsvilkår ved å innføre en rekke direktiver som det politiske sentrum ikke har viljen til å motsette seg, og, som vi så nylig i havnearbeiderstreiken, ved å overkjøre norsk lovgivning.

Det er der EØS sitt ansvar stopper og vårt begynner. Det er ikke EØS sin feil at fagbevegelsens respons på svekkelse av arbeidsmiljøloven var en to timers streik med en appell fra Robert Eriksson og en puppesang fra Vinni. Det er ikke EØS sin feil at Motmakt har stått i flere blokader for havnearbeiderne enn ledelsen i LO. Kampen mot EØS bør ikke fokusere på å minske arbeidsinnvandring, men på å redusere festtaler og kompromissvilje kraftig til fordel for midler som viser at vi er klare til kamp. Om man virkelig vil styrke fagbevegelsen kan man for eksempel fokusere ressurser på klubbnivå for å bygge opp grasrota i fagbevegelsen. Man kan sette av stillinger til egne tilsynsgrupper som sjekker arbeidsforhold både fysisk og på papiret. Hvis man ikke ønsker at ansvaret skal ligge hos fagbevegelsen selv og heller vil la staten ta seg av det, kan man heller kreve et konkret antall årsverk til den oppgaven som del av en strategi for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Man kan også bevilge større ressurser til arbeidet om å informere om rettigheter og muligheter på flere språk i aktuelle bransjer og gjøre en større innsats for å slåss for bedre vilkår sammen. Selv med slike tiltak kommer vi ikke langt om vi ikke også er villige til for eksempel å blokkere enhver byggeplass som ikke har ordna forhold, en type kampvilje som så langt har vært fullstendig fraværende både politisk og i ledelsen til fagforeningene. Det er ikke arbeidsinnvandringen som er uregulert, det er arbeidskjøperne og deres angrep på arbeiderne. Det er der vårt fokus bør ligge.

EØS ligger bak. Hva ligger foran?
Som vi viste innledningsvis er det ingen mangel på gode og solidariske argumenter for å ønske at Norge skal forlate EØS. Som frihetlige sosialister er vi fullstendig enige i at EØS og EU som helhet er udemokratiske institusjoner. Det vi her har forsøkt å gjøre er å presentere hvilke argumenter og vinklinger kampen mot EØS ikke bør basere seg på.

I Norge har strategien lenge vært å inkludere arbeidsinnvandrere inn i norsk tariff og inn i norske vilkår, slik at arbeidskjøpere ikke kan sette arbeidere opp mot hverandre. Arbeidskjøperne har gjennom blant annet EØS-avtalen lykkes i å vanskeliggjøre dette arbeidet gjennom frigjøring av bruk av vikarer, altfor enkel og uoversiktlig etableringsrett for bedrifter, og en kraftig allergi mot å bruke reservasjonsretten. Selv når dette anerkjennes ser vi en tendens til å redusere sosial dumping til å handle om tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Det som blir sagt om behovet for en inklusiv arbeiderbevegelse klinger hult når alle tiltak retter seg mot å begrense innvandring. Det er ikke innvandring som er årsaken til at EØS hindrer oss i å bruke egen lovgivning eller at både det borgerlige og det rødgrønne flertallet dekket bordet for vikarer og prekære korttidskontrakter. Det er ingenting med disse utfordringene som vil løses av en reduksjon av polakker, svensker eller spanjoler. De må løses av oss. Kampen mot EØS kan enten være en kamp som føres gjennom å aktivisere og engasjere klassekampen med nye, gamle, men mest av alt hardere midler, eller gjennom å finne enkle forklaringer med uønskede og feilslåtte løsninger. Det er mange muligheter for hvordan vi kan kjempe sammen. Motstanden mot dem vil du finne over deg i fagforeningshierarkiet og i partiledelsene lenge før du finner den i Brüssel.

Denne teksten ble først publisert på Radikalportal.no den 26.04.2017
https://radikalportal.no/2017/04/26/kampen-mot-eos-ma-vaere-en-kamp-mot-arbeidskjoperne-2/